søndag 6. juni 2010

Den store kampen...

Hver sommer gir jeg opp og sier til meg selv "Dette gidder jeg ikke". Likevel kommer våren plutselig med løvetann på plenen hvert år. Og hvert år begynner jeg ivrig å dra den opp. Prøver selvfølgelig alltid å få den opp med rota, men like selvfølgelig sitter den som regel godt plantet der et sted under bakken...

Den er veldig flott der den står, Løvetannen. Gul og fin og vårfrisk, og hilser blidt opp til den gule solen. Hvorfor er vi ikke heller glad i den?



Iår startet jeg våren med å si "I år lar jeg løvetannen stå. Jeg gir jo bare opp snart likevel". Men av en eller annen grunn så har jeg jammen meg begynt å dra den opp iår, igjen... Lov til å le og riste oppgitt på hodet?!? Det er nå hvertfall det jeg gjør...

3 kommentarer:

  1. Kunne ikke sagt det bedre selv, - finnes det noe mer livskraftig?!?
    Her er ord fra hhv Prøysen og Hagerup!

    Den første løvetann

    Det sto en liten løvetann så freidig og tilfreds
    på landeveiens grøftekant med sølevann til knes.
    Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin!
    Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.

    I grøfta gikk en liten pjokk,
    som pjokker ofte går,
    i våt og skitten kjeledress,
    med gult og bustet hår.
    Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
    og nappet opp med rot og topp
    sin første løvetann.

    På vegen kom det mange barn,
    de kvidret lyst og lett
    imens de ordnet fort og flinkt
    en blåveisblå bukett.
    Og pjokken ropte:
    "Se på meg, hva jeg har funnet her!"
    Men barna bare lo og sa: "Så pjuskete den er!"

    "Å nei så menn," sa pjokken,
    "jeg skal ta den den med til mor,
    så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor".
    "Det si'r hun for å trøste deg,"
    sa de som stod omkring.
    "For du er bare fire år og skjønner ingenting."

    Da stabbet pjokken hjem igjen
    og snufset litte grann,
    og blomsten hang med hodet ned
    og lengtet etter vann.
    Han åpnet døren sent og tungt,
    og plutselig sa mor:
    "Å gid så fin en blomst du har
    - og nei hvor du er stor!"

    "Du si'r det bare for å trøste, du,"
    sa pjokken likegla.
    "Å langtifra" sa mor og lo.
    "Jeg mente det jeg sa.
    Det aller største mor vet om,
    er nemlig guttemann
    som kommer hjem og har med seg
    sin første løvetann." .

    Løvetannens bønn

    Blås på meg barn!

    Fang mine stigende stjerner
    og kikk på min gule sol
    som brenner i gressets grønne himmel
    med alle de undrende øyne

    La de små barna komme til meg
    for de vet ikke hva ugress er………….

    Harald Sverdrup

    Klem fra Eva Mari :D

    SvarSlett
  2. OOOps! Hodet er visst limt fast i Hagerup pga dåpsquilten, jeg mente Sverdrup!

    SvarSlett