Skuffa...

Er det vanlig å være skuffa dagen etter en hardøkt på sykkelen om man ikke er støl? Man burde kanskje være hoppende gla'!?

Mandag hadde vi en fin tur på sykkelsetet. Kun et par mil, men VELDIG bratt og mye opp fra start. Første gang alle tre ungene var med. To i vogn, og en på sete. Måtte rokkere litt på plasseringen halvveis da noen er mer pysete og pipete enn andre, men ellers gikk det valdig bra. Jeg slapp billig unna den turen, måtte bare ta i et tak med henger på slutten opp bakkene før vi gav oss og bestemte oss for å snu. Svigerfar var nemlig med og hadde sykkelsetet bakpå, mens min kjære hadde hovedansvaret for sykkelvogna.

Tirsdag måtte vi repetere suksessen med nok en tur. Denne gangen var setet festet på min sykkel slik at jeg også fikk merke det litt tidligere i bakken. Og bakkene opp til Koperud-toppen var SEIGE! Men jeg kom til topps, FØR min kjære :D Og premien var fin trilling ned til Skjerva og videre inn til Voja. Tenkte vi kanskje skulle bade, men det blåste surt i vannkanten, så det ble med banan, kjeks og vann før nesa vendte hjem, nok en tur over Koperud-toppen.

To fine, litt korte, men harde turer. Det blir jo dobbelt så tungt med sete eller vogn. Låra skreik fælt i bakkene. Man har bare lyst til å gå av sykkelen, men likevel... Man gir seg ikke, for hvor digg er det ikke å stå på toppen og tenke "YES!" ?!? Men jeg skulle gjerne altså vært litt støl i går, eller idag. Ja, bare sånn at jeg kunne klaget litt. Hehe... Nå må jeg jo klage over at jeg ikke har noe å klage over...

LIVET ER HERLIG!